Kitchy-chic: «Armani kler kona, Versace kler elskerinnen.»

Få designere har fanget glamour slik Gianni Versace gjorde. Der Giorgio Armani malte sin verden i myke nøytrale farger og stille powerdresser, kom Versace inn med et skrik av farger, glans og hud. Klærne hans var ikke ment å hviske; de ​​ønsket å kreve oppmerksomhet.

Det ikoniske uttrykket «Armani kler kona, Versace kler elskerinnen» ble skapt av Anna Wintour, den gang sjefredaktør for Vogue. Med denne ene linjen oppsummerte hun skillet mellom Armanis tilbakeholdne eleganse og Versaces dristige sensualitet: den ene designet for sofistikasjon, den andre for fristelse.

Kilde: Grazia

Høylytt luksus

Versace vokste opp i Sør-Italia og så moren sin jobbe som syerske. Det var der håndverket kom fra. Men da han ankom Milano på slutten av 1970-tallet, tok han med seg alt han hadde lært og skrudde opp volumet helt på. Han var ikke interessert i stille eleganse; det var aldri poenget. Verden hans besto av dristige farger, trykk, gull, silke, Medusa-hoder og sikkerhetsnåler.

Han visste nøyaktig hva øyeblikket trengte. Kvinnene på 90-tallet kledde seg ikke for å forsvinne; de ​​kledde seg for å skille seg ut. Madonna, prinsesse Diana, og Liz Hurley hadde ikke bare på seg klærne hans; de ga klærne hans betydning. Hurley dukket opp i den svarte sikkerhetsnålekjolen i 1994 var ikke et moteøyeblikk; det var et kulturelt et. Det var første gang mote ble interaktivttwinmed kjendiser.

Kilde: Harpers Bazaar, Garrit Davies, Steve Maisel

Men hans største muse gikk ikke på den røde løperen. Det var søsteren hans, Donatella, personen som kjente visjonen hans bedre enn noen andre, som i stillhet formet så mye av det Versace ble. Hun var hans visjon om den «ideale kvinnen». Da Gianni døde i 1997, tok hun over selskapet dagen etter. Ingen nådeperiode, ingen overgangsplan. Bare hun, som gikk inn i en av de mest umulige situasjonene i motehistorien og nektet å la den falle fra hverandre.

 Kilde: Getty Images

Popkunst møter popkultur

Versace beveget seg komfortabelt mellom ulike kunstarter. Mote, musikk, kunst og fotografi. Han satte ikke bare pris på disse områdene; han trakk dem stadig inn i arbeidet sitt. Vennskapet hans med Andy Warhol var ikke et PR-trekk eller for personlig vinning. Han absorberte det Warhol gjorde – de sterke fargene, de kulturelle referansene, ideen om at høy og lav kunst ikke trengte å skilles – og løp med det.

Marilyn-kolleksjonen fra 1991 var det klareste eksemplet på det. Den tok Warhols silketrykkestetikk og filtrerte den gjennom hans håndverk. Høylytt, refererende og fullstendig bevisst. Det var Versace som argumenterte for at mote hørte hjemme i samme samtale som kunst, og gjorde det uten å spørre om tillatelse.

Kilde: Vogue

Og så har vi bildet fra 1995 av Prince i en sølvfarget nettingtopp. Det er et av de bildene som bare holder mål. Det er fullstendig Prince, men også fullstendig Versace. To personer som aldri gjorde noe halvveis, i samme bilde.

Det var det som skilte ham fra de fleste designere som jobbet på den tiden. Han kledde ikke kjendiser. Han fant folk som matchet hans frekvens og skapte noe sammen med dem.

Kilde: Versace

Klassiske Versace-trykk

Ingen lagde trykk som Versace. Barokkmønstrene, de greske nøkkelbordene, leoparden, gullkjedene som gikk over silke. De var ikke aksenter, de var hele statementet. Du bar ikke et Versace-trykk i stillhet.

Medusa-hodet dukket opp overalt, på knapper, spenner, skjerf, tallerkener. Det var ikke bare merkevarebygging, det var mytologi som ble omgjort til et motiv. Det samme gjelder den greske nøkkelen, hentet rett fra gammel arkitektur og stemplet på alt fra badetøy til aftenkjoler.

Så har vi jungeltrykket. Det ble introdusert på 90-tallet og brukt av alle fra supermodeller til rappere, og ble et av de mest refererte trykkene i motehistorien. J.Lo, som hadde på seg den grønne jungelkjolen på Grammy-utdelingen i 2000, knuste i bunn og grunn Google Image Search og presset selskapet til å lage det som skulle bli Google Images. Det er hvor stor innvirkning en enkelt Versace har.

Arven etter glamourøsitet

Gianni Versace døde i 1997, men estetikken hans ble aldri noe sted. Om noe, blir den stadig gjenoppdaget. Det kritikere en gang avfeide som for mye, for høylytt og for åpenbart, leses nå som troverdig. Han forsto noe om kultur som mange av hans samtidige ikke gjorde.

Han beviste at høylytt kan være luksuriøst og kitsch kan være couture. Det var ikke motsetninger i hans verden, det var hele poenget.

Versace kledde kvinnen som ikke ville være passende. Ikke fordi passende var galt, men fordi hun hadde noe mer interessant å si. Dristig, sensuell og uten unnskyldninger høylytt.

Det er Versace-måten; 

Der Armani kledde deg for selskapet, kledde Versace deg til etterfesten.